Kategori: Blogginnlegg

Det er ikke uten grunn jeg har valgt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som en av de psykiske lidelsene serieromaner Klinikken setter ekstra fokus på. I dag ble jeg fysisk syk da jeg leste denne kommentaren i Aftenposten. «De (rettspsykiatrisk sakkyndige) mener jenta lider av en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er en diagnose som er lite påvirkelig gjennom behandling. Jenta trenger derfor tett oppfølging i mange år, i følge psykiaterne. De sakkyndige mener videre at jenta har store atferdsmessige forstyrrelser. Hun er ekstremt uforutsigbar i sin atferd, og er ikke i stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Hun kan være manipulerende og påståelig.»
Jeg tar selvfølgelig forbehold om at Aftenposten gjengir den rettspsykiatriske rapporten korrekt. Den har jeg ikke tilgang til. Hvis noen har den, ville jeg lese den med stor interesse. Gitt at Aftenposten har oppfattet innholdet korrekt, er min videre kommentar:
Har vi virkelig ikke kommet lenger i 2018? Jenta er nå 16 år gammel. Skal vi ikke behandle henne? Skal vi bare følge henne tett? Det sies videre at jenta også viser klare dyssosiale trekk, jeg underslår ikke det. Men det er synet på F60.3 som bekymrer meg aller mest.
At fagpersoner anser pasienter med alvorlige traumer i bagasjen, som utvikler en personlighetsfungering i tråd med F60.3, som «ikke behandlbare» er uendelig trist…
Heldigvis viser Fylkesmannens Tilsynsrapport at det også er registrert hvilke elementer og unnlatelsessynder som har bidratt til at jenta har utviklet de personlighetsforstyrrelsene hun har:
https://www.fylkesmannen.no/…/Historien%20om%20Stina%20-%20…
Det er en knusende rapport, både for helsevesen og barnevern.
Det var fagdag i Vestfold i går. Flotte, sterke, dyktige, kloke Arnhild Lauveng, som en gang hadde en diagnose som «ikke var behandlbar», bidro til solid faglig påfyll for kollegaene sine. Arnhild, som ble sendt på permisjon fra døgnopphold til moren og beskjeden fra institusjonen til mor var: rydd unna alt som kan knuses. Arnhild, som ble møtt hjemme hos mor, med de fineste porsenlenskoppene på kaffebordet. Jeg sier ikke at mors porselenskopper var utløsende for Arnhilds vei ut av symptomene, men jeg er sikker på at de bidro positivt. Jeg var så heldig å være tilstede da Arnhild fikk Psykologprisen (tror jeg det var;). Mor var tilstede. I alle år siden, når jeg har jobbet med emosjonelt ustabile, har Arnhilds lille, sterke mor, med den positive innstillingen vært et forbilde for meg. Sett fram de fine koppene, og se hva som skjer.
Det er ikke diagnosen som avgjør hva mennesker kan få hjelp med. Ikke la oss glemme menneskene bak atferden. Det er nok ingen som egentlig ønsker å framvise den atferden vi kjenner som «emosjonelt ustabil utagering». Men på et eller annet tidspunkt opplever pasientene i denne gruppen kanskje at akkurat den atferden får noe til å skje, noe de trenger, noe de ikke får hvis de oppfører seg «pent». Er det ikke vår jobb, som fagpersoner, å se bak atferden, finne den utløsende årsaken, og hjelpe pasienten til å bearbeide det som faktisk utløser atferden?
Jeg håper ikke vi gir opp ei 16 år gammel jente, selv om hun har begått en av de alvorligste straffbare handlingene vi kjenner. Hun er et barn i utvikling. Det ville være synd å si at vi ikke tror utviklingen hennes kan påvirkes i mer positiv retning, særlig siden vi for få år siden ikke engang satte diagnosen personlighetsforstyrrelse før personligheten ble antatt å være ferdig utviklet; altså når ungdommen ble ansett å «være voksen».
Jeg kan sikkert beskyldes for å være naiv, men det er greit. Akkurat nå var det ikke greit å holde munn.

Lovet går dessverre ikke alltid på skinner 🙁 Den foreløpig siste boka i serien Klinikken har blitt utsatt på grunn av personlige omstendigheter, men NÅ er den rett rundt hjørnet. I løpet av begynnelsen av uken som kommer (11.-15. juni) legges den ut i butikken her.

Jeg vil gjerne høre fra dere som har likt serien, og selvfølgelig også fra dere som har konstruktiv kritikk 😉 Jeg vet ikke om det blir flere bøker framover, men hvis det gjør det er det fint å vite:

a) hva har du likt med serien

b) hva har du ikke likt med serien

c) hvilke personer ønsker du å lese mer, eller mindre om.

Nyt helgen, og lad opp til bok 6 i Klinikken <3

Bokutgivelser er sårbare prosesser. Da jeg utga den første boken i romanserien Klinikken i juli, var rammefortellingen klar. At rammefortellingen er klar, betyr at jeg vet hva som skal skje, hvilke personer som skal være med, og hvilke steder boken skal beskrive. Men bøkene må skrives.

Når jeg har skrevet en bok, begynner det en rekke andre arbeidsprosesser; teksten skal redigeres, og jeg skal gjøre alle endringer, noen skal lese korrektur, teksten skal språkvaskes, og så skal jeg igjen gjøre endringer. Jeg snakker med mange ,og ting tar tid.

Etter utgivelsen av bok 3, hadde jeg god tid fram til utgivelsen av bok 4. I hvert fall trodde jeg det. Jeg tok en liten skrivepause og jobbet litt med andre ting. Så begynte jeg å skrive, og koste meg med det. Da det bare gjenstod litt av teksten, ble jeg syk i 4 uker. Nå blir tiden, dessverre, for knapp for alle som skal gjøre sitt.

Utgivelsesdato for bok 4 må utsettes 1 uke 🙁 Jeg er veldig lei meg for at dere som er utålmodige etter å få vite hvordan det går med både de snille og de onde i Klinikken, må vente enda lenger. Men slik må det dessverre bli.

Send meg gjerne innspill eller kommentarer på hva dere synes om serien, så langt.

Bok 3 i romanserien Klinikken, ligger nå klar i butikken 🙂

Det er en spennende prosess å få lov til å være med i hovedpersonenes utvikling. Mye av det som ble lagt i rammefortellingen, da jeg laget den i fjor jul, er fremdeles med i den versjonen som lanseres i dag. Det er også ganske mye som forandrer seg underveis.

Noen av personene vokser i en annen retning enn jeg trodde da jeg først skapte dem. Noen av scenarioene endrer seg også; noen blir sterkere og krever flere detaljer og mer liv, mens andre blekner litt på veien, og tones heller ned.

Da jeg begynte å skrive denne serien, visste jeg lite om hvor givende prosessen ville bli for meg personlig. Dette er skikkelig artig!

Jeg håper du som leser serien liker den like godt som jeg gjør. Det er mange personer å bli glad i i disse bøkene. Det er også enkelte mennesker i bøkene det er lov å mislike intenst. Det gjør i hvert fall jeg 🙂

Kos deg med Klinikken!

I dag har jeg en aldeles strålende dag 🙂 Min aller første royalty-utbetaling kom på mail i dag.

Jeg har ikke til hensikt å regne ut timebetalingen min, det ville i tilfelle ødelagt den fine stemningen. Det er følelsen av å være i gang som forfatter, som gjør dagen spesiell. Jeg skriver noe som noen har glede av å lese. Det gir en god følelse.

Det er flere hendelser som har satt denne dagen i et spesielt lys. I formiddag fikk jeg besøk av en bekjent som ville kjøpe Forelskelse og Begjær i papirutgave. Vi hadde en koselig prat ved kjøkkenbordet, og jeg fikk en fin pause fra arbeidet mens vi tok en tekopp og utvekslet erfaringer med barn og bøker. Kort tid etter at besøket mitt hadde reist hjem, tikket det inn en melding på Facebooksida mi, med bilde av boken min på stuebordet hennes.

Det å se boken min på noens stuebord ga en virkelig godfølelse i kroppen. Det jeg sitter og koser meg med å fortelle i serien Klinikken, blir til et underholdningsobjekt som noen tar fram i stua si når de igjen skal kose seg. Kristina har tent lys på bildet hun sendte meg. Det gleder meg veldig å se. At hun tok seg tid til å sende meg en hilsen med bilde betyr mye. Jeg har fått love til å dele bildet med dere 🙂

Hvis noen kan kose seg med å lese det jeg koser meg med å skrive, er det gøy å være meg. Ha en deilig helg!

Jeg får mange spørsmål om skriveprosessen, så jeg tenkte jeg kunne si litt om hva som har skjedd så langt og hvordan de videre bøkene produseres.

I desember i fjor kom jeg opp med idéen, å skrive en serieroman fra en psykiatrisk klinikk. Mye av fokuset på tradisjonelle serieromaner ha vært at leserne lærer en del historie, og det er jo bra.

Siden jeg jobber innenfor et fag som på et eller annet vis angår oss alle, tenkte jeg det kunne være greit om flere lærte mer psykologi. Læring og underholdning har alltid vært en god kombinasjon. Idéen var født og Klinikken ble skapt.

Klinikken er først og fremst en underholdningsroman med mye romantikk, enda flere intriger, masse drama og fengslende personkarakteristikker og historier. Du blir engasjert i menneskene som jobber på Klinikken, men også en del av pasientene som får hjelp der.

Samtidig som Klinikken er åstedet for forelskelse og begjær, romantikk og intriger, er Klinikken også en seriøs arbeidsplass. På Klinikken tilbyr  gode medarbeider behandling og hjelp til mange mennesker som sliter psykisk. Mange av leserne vil ha noen i sin omgangskrets, eller selv ha kjent på problemer som berøres i Klinikken. Tanken er at noen kanskje kan plukke opp noen tips om ting det er lurt å gjøre, eller si, og ikke lurt å gjøre, eller si.

Fra jeg unnfanget idéen til konseptet har jeg brukt mye tid på å legge rammene for historien. Allerede før Forelskelse og Begjær, den første boken i romanserien, var ferdig, var de seks første bøkenes handling lagt.

Det neste skrittet i det å skape en serieromen består i bryte hver enkelt bok ned i kapitler, og tilse at flyten i handlingen blir slik jeg ønsker. Når jeg setter meg ned for å skrive den enkelte boken, er følgelig brorparten av jobben gjort. Det blir litt som å holde et foredrag, eller en tale, når du kjenner temaet/personen og har noen stikkord, kan historien bare flyte.

Det er selvfølgelig ikke slik at historien «bare flyter» for alle, men selv er jeg heldig i så måte. Jeg har god fantasi og et godt språk, begge deler er til stor hjelp. Det er naturligvis også til stor hjelp at jeg skriver underholdningslitteratur. Jeg skriver ikke litterære verk. Det er et helt annet håndverk, og bare noen få mennesker forunt å skape.

Jeg legger stor vekt på at fakta skal være korrekt, omgivelsene autentiske og personene troverdige. Jeg har skrevet et blogginnlegg tidligere om at ingen personer eller hendelser fra Klinikken er reelle, les det, hvis du tror jeg skriver om pasienter jeg har møtt. Det gjør jeg selvfølgelig ikke.

Det du leser av kunnskap fra psykologifeltet er skrevet for at du kanskje skal lære noe, om deg selv, om noen du er glad, om lidelser du sliter med, eller situasjoner du kanskje kan håndtere annerledes. Alt er pakket inn i underholdning og tidvis vill fantasi.

Jeg håper du kan ha glede av å lese bøkene mine. Jeg storkoser meg med å skrive dem!