Det er ikke uten grunn jeg har valgt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som en av de psykiske lidelsene serieromaner Klinikken setter ekstra fokus på. I dag ble jeg fysisk syk da jeg leste denne kommentaren i Aftenposten. «De (rettspsykiatrisk sakkyndige) mener jenta lider av en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er en diagnose som er lite påvirkelig gjennom behandling. Jenta trenger derfor tett oppfølging i mange år, i følge psykiaterne. De sakkyndige mener videre at jenta har store atferdsmessige forstyrrelser. Hun er ekstremt uforutsigbar i sin atferd, og er ikke i stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Hun kan være manipulerende og påståelig.»
Jeg tar selvfølgelig forbehold om at Aftenposten gjengir den rettspsykiatriske rapporten korrekt. Den har jeg ikke tilgang til. Hvis noen har den, ville jeg lese den med stor interesse. Gitt at Aftenposten har oppfattet innholdet korrekt, er min videre kommentar:
Har vi virkelig ikke kommet lenger i 2018? Jenta er nå 16 år gammel. Skal vi ikke behandle henne? Skal vi bare følge henne tett? Det sies videre at jenta også viser klare dyssosiale trekk, jeg underslår ikke det. Men det er synet på F60.3 som bekymrer meg aller mest.
At fagpersoner anser pasienter med alvorlige traumer i bagasjen, som utvikler en personlighetsfungering i tråd med F60.3, som «ikke behandlbare» er uendelig trist…
Heldigvis viser Fylkesmannens Tilsynsrapport at det også er registrert hvilke elementer og unnlatelsessynder som har bidratt til at jenta har utviklet de personlighetsforstyrrelsene hun har:
https://www.fylkesmannen.no/…/Historien%20om%20Stina%20-%20…
Det er en knusende rapport, både for helsevesen og barnevern.
Det var fagdag i Vestfold i går. Flotte, sterke, dyktige, kloke Arnhild Lauveng, som en gang hadde en diagnose som «ikke var behandlbar», bidro til solid faglig påfyll for kollegaene sine. Arnhild, som ble sendt på permisjon fra døgnopphold til moren og beskjeden fra institusjonen til mor var: rydd unna alt som kan knuses. Arnhild, som ble møtt hjemme hos mor, med de fineste porsenlenskoppene på kaffebordet. Jeg sier ikke at mors porselenskopper var utløsende for Arnhilds vei ut av symptomene, men jeg er sikker på at de bidro positivt. Jeg var så heldig å være tilstede da Arnhild fikk Psykologprisen (tror jeg det var;). Mor var tilstede. I alle år siden, når jeg har jobbet med emosjonelt ustabile, har Arnhilds lille, sterke mor, med den positive innstillingen vært et forbilde for meg. Sett fram de fine koppene, og se hva som skjer.
Det er ikke diagnosen som avgjør hva mennesker kan få hjelp med. Ikke la oss glemme menneskene bak atferden. Det er nok ingen som egentlig ønsker å framvise den atferden vi kjenner som «emosjonelt ustabil utagering». Men på et eller annet tidspunkt opplever pasientene i denne gruppen kanskje at akkurat den atferden får noe til å skje, noe de trenger, noe de ikke får hvis de oppfører seg «pent». Er det ikke vår jobb, som fagpersoner, å se bak atferden, finne den utløsende årsaken, og hjelpe pasienten til å bearbeide det som faktisk utløser atferden?
Jeg håper ikke vi gir opp ei 16 år gammel jente, selv om hun har begått en av de alvorligste straffbare handlingene vi kjenner. Hun er et barn i utvikling. Det ville være synd å si at vi ikke tror utviklingen hennes kan påvirkes i mer positiv retning, særlig siden vi for få år siden ikke engang satte diagnosen personlighetsforstyrrelse før personligheten ble antatt å være ferdig utviklet; altså når ungdommen ble ansett å «være voksen».
Jeg kan sikkert beskyldes for å være naiv, men det er greit. Akkurat nå var det ikke greit å holde munn.
