Det er alltid lurt å skrive om noe man kjenner godt, det vet alle. Utfordringen er selvfølgelig at man ikke kan bruke virkeligheten slik man kjenner den. Som forfatter kan man la seg inspirere av virkeligheten, men man bør ikke kopiere den, med mindre man skriver en biografi.
Når universet i Klinikken skal beskrives, så bygger det naturligvis på min hverdag i et distriktspsykiatrisk senter (et DPS). Driften skal ligge så tett opp til hverdagen at mennesker som har erfaringer fra et DPS skal kunne kjenne seg igjen. Men ingen som har tilknytning til mitt DPS kan stå i fare for å kjenne seg igjen.
Vi har hatt flere bokutgivelser de siste årene som har resultert i oppslag om at romanens innhold ligger så tett opp til virkeligheten at mennesker i forfatterens krets har følt at det er deres person, eller skjebne, som beskrives i romanen. Det må oppleves svært vondt å føle at noen har utlevert deg i en roman!
Når jeg beskriver mennesker med psykiske lidelser i Klinikken, så er jeg naturligvis veldig påpasselig med at jeg aldri bruker pasienthistorier jeg kjenner. For det første, så unner jeg ingen den vonde opplevelsen det må være å føle seg totalt utlevert og blottlagt, uten kontroll med hva som presenteres og uten muligheten til å korrigere, eller ta igjen. For det andre, så ville det være brudd på taushetsplikten, og følgelig forbudt. Alle som har vært i kontakt med meg kan være 100% trygge på at deres historie, eller noen del av den, aldri vil bli brukt i noen sammenheng.
Men noen vil kjenne igjen noe. Hva handler det om? Har jeg allikevel brutt taushetsplikten? Har jeg brukt noe fra noens historie uten å vedkjenne det, selv for meg selv? Nei. Alle de pasienthistoriene dere vil bli kjent med i Klinikken, er så godt kvalitetssikret at jeg kan garantere at ingen av mine pasienter, eller pasienter jeg har blitt kjent med gjennom kollegaer, har noen del i dem. Hva er det da som gjør at noen vil kunne føle at de kan kjenne igjen noe?
Bak de fleste psykiske lidelser og i de fleste sykehistorier, ligger det noen generelle psykologiske prinsipper. Det er grunnen til at psykologer ofte kan resonnere seg fram til hva en pasient har gjennomlevd, dersom psykologen får høre hvilke symptomer pasienten sliter med. Hvis ikke de grunnleggende prinsippene bak lidelser som angst, depresjon eller personligehtsproblematikk hadde vært der, så ville vi behandlere hatt en tilnærmet umulig jobb med å nøste opp i trådene som bidrar til å lede pasientene ut av den følelsemessige labyrinten.
Når grunnprinsippene ligger der, så vil pasienthistoriene også kunne ligne hverandre. Fordelen er at jeg kan fortelle en pasient at «andre pasienter som sliter med det samme som deg har kanskje opplevd sånn, eller slik; er det noe du kan kjenne deg igjen i?» og få et «JA!». Dermed kan pasienten få opplevelsen av at hun ikke er alene i sine reaksjoner, og det kan føles godt at behandleren har forstått hva hun har opplevd, uten at hun selv har måttet komme med hemmeligheten sin først.
Ulempen med at det kan finnes noen grunnprinsipper er altså at noen historier kan ligne hverandre. Jeg håper du som leser Klinikken vil huske at det ikke bare er dårlig gjort å utlevere noen som har betrodd seg til en, men at det for meg, som psykolog, også er forbudt. La deg engasjere i menneskeskjebnene du møter og vær trygg på at ingen er forrådt. Kanskje kjenner du selv noen som sliter med symptomer som ligger innenfor noen av de grunnprinsippene som beskrives i boka, slik at du kan lære noe underveis? Uansett er hovedformålet med Klinikken å underholde deg. Hvis du lærer noe om mennesker underveis, så er det en ren bonus.
Velkommen inn i universet på Klinikken!
Jeg heter Kamille. Jeg er helsesekretær på Klinikken, og nå er jeg 